Hvorfor er Eurovision så homofil?

Eurovision er den strålende campy, glitrende kvelden i året når Europa (og nå store deler av verden) samles til en fest med pophits, flamboyante antrekk, tvilsom koreografi og stemmedramaer som gir næring til memes i flere dager. Men det er også en av de rareste hendelsene på planeten. Hetero menn har fotball og homofile menn har Eurovision. La oss dykke ned i paljetthistorien om hvordan Eurovision ble så homofil.

En beskjeden start (og ikke en paljett i sikte)

Da Eurovision startet i 1956, var det en ganske rettsikker affære. Etterkrigskonkurransen handlet mer om å fremme fred og enhet over hele Europa gjennom musikk enn å komme med uttalelser eller blende publikum. Tenk på ballader, dresser og mye sunn hånd. Neppe det flamboyante skuespillet vi kjenner i dag.

På den tiden var det et sort-slips-arrangement, med orkestre og ballader som dominerte scenen. Ingen vindmaskiner, ingen pyroteknikk, og definitivt ingen drag queens i sikte. Så hvordan gikk vi fra beskjedent til fabelaktig?

Glam-, Camp- og Outlandish-forestillingene begynner

Skiftet startet på 70-tallet, takket være artister som ABBA. La oss innse det, Eurovision og homokultur skylder ABBA mye. Da den svenske supergruppen vant konkurransen i 1974 med «Waterloo», brakte de glamour og glitter til et helt nytt nivå. Med sine ville kostymer, fengende låter og en selvsikker blanding av pop og rock, satte de scenen for det Eurovision kan bli: et blendende skue fullt av overlegne opptredener.

Du vil se hvor strittende Eurovision var hvis du ser hele 1974-showet. Olivia Newton-John representerte Australia med en konservativ opptreden – hun ville etter hvert krydre ting på begynnelsen av 80-tallet da hun ga ut «Physical». Åpningsakten, en folkesanger fra Finland, var også konservativ med sitt fornuftige, grenseoverskridende viktorianske antrekk. 

ABBA virkelig ristet ting opp med sine campy instinkter. Og før du påpeker at de fire medlemmene i ABBA er heterofile, så er Liza Minnelli det også!

LHBTQ+-synlighet på Eurovision-scenen

Etter hvert som holdningene til LHBTQ+-rettigheter utviklet seg i Europa, ble Eurovision et rom hvor skeive artister kunne trives.

Et av de tidligste bemerkelsesverdige øyeblikkene med queer synlighet i Eurovision var i 1998 da den israelske transsangeren Dana International vant med sangen «Diva». Det var et vannskille for transsynlighet i mainstream media og Eurovision-historien.

Artister som Conchita Wurst, som vant i 2014 med «Rise Like a Phoenix», og konkurransens utallige drag, kjønnsbøyning og androgyne artister fortsatte å styrke statusen som årets homofile begivenhet.

Queer undertekst slått full-on feiring

Det som også er fascinerende er at Eurovision begynte å reflektere skeiv undertekst lenge før det ble åpent skeivt. Sanger om å komme seg løs, overvinne motgang eller seire over undertrykkelse fikk ofte dyp gjenklang hos LHBTQ+-fans. På mange måter tilbød Eurovision et lydspor til det skeive livet, selv om tekstene var metaforiske og gjennomvåt av schlagerpop.

På 2000-tallet ble underteksten til en fullverdig, ukodet feiring. Eurovision lente seg inn i leirstatusen sin og begynte å omfavne det faktum at den ble elsket av LHBTQ+-publikum over hele verden. Kringkastere og programledere kom ofte med subtile (og ikke så subtile) nikk til Eurovisions skeive følgere, og land begynte å bringe handlinger som spilte til denne mengden. Utøvere omfavnet drag, kjønnsavvikende mote og unapologetisk leirtemaer – og fansen elsket det. Selv hetero artister begynte å brødsmule det stort sett homofile publikummet, og innså at de måtte vinne homofile for å vinne prisen.